Det nærmer seg lokalvalg og det nærmer seg premiere på Knutsen og Ludvigsen. Etter fire år som teatersjef vil jeg gjerne dele noen øyeblikk fra Turnéteatrets hverdag.

I forbindelse med fylkessammenslåingen fikk sørtrønderne også eierskap til et teater. Turnéteatret i Trøndelag er tidligere Nord-Trøndelag Teater. Eid av fylkeskommunen, og med base i det prisbelønte teaterhuset i Verdal. Våre forestillinger er viktige for vårt publikum i små og store kommuner over hele fylket. Små steder gir sterkt uttrykk for at de ikke vil miste vårt tilbud når deres kommune skal slå seg sammen med en annen. Scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet er noe trønderne trenger og vil ha. Og nå er det like før vi kommer til 15 steder i Trøndelag med Knutsen og Ludvigsen. Vi skulle gjerne ha besøkt flere steder.

Vi står midt i en regionreform, og i alle større omstillinger tas det valg som det ikke er lett å se konsekvensen av over tid. Det er ikke vanskelig å se farene for at tilskuddene til de profesjonelle kulturtilbudene vil stå i sterk konkurranse med andre samfunnsområder hvor resultater og konsekvenser er lettere å måle. Selv i et fylke som Trøndelag, hvor sammenhengen mellom kultur og folkehelse forskes på gjennom HUNT og vi har et nasjonalt kompetansesenter for kultur og helse, er det en fare for det. Det er fristende å kutte der det tilsynelatende skader minst.

For hvordan teller vi betydningen av å oppleve kultur? Publikumstall og billettinntekter gir selvsagt en pekepinn på hvordan det står til, men de andre verdiene av kulturen er det like viktig å ta med.

«No skjønne æ kolles`n pappa har det.»


Et par sitter igjen lenge etter at alle er gått når «I vår familie kan vi snakke om alt» er ute på turné. De takker for forestillinga og sier; «nå kan vi gå videre med livene våre». De følte at den handlet om deres liv, de hadde mistet et barn og fant svar på noe de ikke visste at de trengte svar på.

Jeg sitter i salen når «Gud smiler» av Olav Duun spilles på den nye scenen Fyret på Jøa, og hører lyden av at publikum føler seg truffet; et «ah…» og et «hmmmm…» glir gjennom salen, og så sprekker de opp i en samstemt latter fra magedypet når handlinga tar en uventet sving.

Når forestillinga «KUNST» kommer til Leka, henger det en lapp på butikken hvor det står «spinningen er avlyst i dag, vi går på teater i stedet». For akkurat den dagen er teatret på besøk. Og da går hele familien, uansett hva teatret måtte ha definert som målgruppe for produksjonen.

Jeg sitter en drøy time i et fullsatt amfi på vår egen hovedscene med fullt fokuserte 12-åringer mens de ser «NOOB»; de ler gjenkjennende, blåser av noe – og etter forestillinga er de nede på scenen for å snakke med skuespillerne; «no skjønne æ kolles’n pappa har det. Det har itj æ tenkt på før» «det va drittøft» «spelt dem på ordentlige instrumenta?» En lærer drar meg til side på vei ut av salen og sier; «denne forestillinga trengte vi virkelig, kan vi snakke om gaming!».

Jeg sitter i Levanger under «Farfarfortellinger» og ser at naboen er blank i øyekroken før det er gått tjue minutter, og når det lokale mannskoret kommer opp på scenen helt til slutt, har selv de mest hardbarkede gitt seg over; og vi sitter der i et varmt og tårevått fellesskap og ser innover i oss selv.

Og jeg står bak scenen på Teaterhuset i Verdal under «Reisen til julestjernen» og ser åtte snøfnugg på 7-8 år stå dypt konsentrerte ved sceneteppet, sekunder før de skal inn på hovedscenen og være en del av et finjustert ensemble foran en fullsatt sal.

Disse få eksemplene handler alle om det samme; de andre verdiene av kulturen, de som ikke kan telles og måles, men som gjør noe med oss som de sammensatte, komplekse individene vi er. Det er øyeblikkene som ikke er en del av hverdagen, ikke en del av rutiner og mønstre vi beveger oss i til daglig, men noe som tar oss med til et annet sted, og gjennom det kanskje nærmere oss selv.

Smertegrense


Det er nylig foretatt en evaluering av Turnéteatret i Trøndelag på vegne av Kulturdepartementet, og her pekes det på et åpenbart misforhold mellom den oppgaven vi har som turnerende teater for det nye storfylket, og de rammene vi har for å lykkes med dette. Vi har jobbet målbevisst med å sikre et godt turnétilbud i hele fylket, blant annet gjennom søknader til kulturdepartementet om økte rammer til et utvidet turnéområde. Nå påpeker departementet selv i den ferske evalueringen det vi allerede har formidlet.

Innenfor gjeldende rammer må vi kutte i antall spillesteder, og prøve å velge de stedene som gjør oss mest mulig tilgjengelig der folk bor. Men vi står ved en smertegrense når det gjelder muligheten til å utnytte det potensialet vi har til å være hele Trøndelags turnerende teater.

Trønderne fortjener et godt og tilgjengelig teatertilbud, og vi er gjennom det nye Teaterhuset på Verdal rustet til å produsere og turnere med forestillinger til både store og små scener over hele fylket. Vi er rustet til å skape nye øyeblikk og verdier som ikke kan telles, men som trengs like mye som arbeidsplasser, gode veier og helsetilbud.

Jeg håper politikerne ser at det å satse på et godt kulturtilbud der folk bor er å satse på helse, identitetsbygging, sosiale møtesteder og refleksjon. Og at øyeblikkene som ikke kan telles er like viktig som tallene.

Godt valg!

Nora Evensen

Teatersjef, Turnéteatret i Trøndelag

Teatersjefens kronikk var på trykk i Adresseavisen 4. september, men først publisert i Namdalsavisa. Den ble også publisert hos Trønder-Avisa og Scenekunst.noTeatersjefens kronikk var på trykk i Adresseavisen 4. september, men først publisert i Namdalsavisa. Den ble også publisert hos Trønder-Avisa og Scenekunst.no