Fortellerteater - teatrets urform?

Turnéteatret i Trøndelag turnerer i høst til sine 21 spillesteder i Trøndelag med fortellerteaterforestillingen «En mann ved navn Ove» av Fredik Backman (dramatisert av Marie Persson Hedenius, Emma Bucht og Johan Rheborg), med Paul-Ottar Haga som skuespiller i hans bror Arnulf Hagas regi og oversettelse.

Teater er en mangfoldig kunstform, som kan inndeles i mange ulike sjangre og teaterformer – tragedie, komedie, realistisk teater, episk teater, absurd teater, politisk teater, musikkteater, revy og kabaret.

Og fortellerteater.

Teatrets røtter ligger sannsynligvis tusener av år tilbake, fra da menneskene samlet seg rundt leirbålet etter opplevelsesrike dager med jakt og matsanking. Trette og mette fortalte de hverandre om dagens dramatiske hendelser, den ene livligere fortalt enn den andre, til oppkvikkende begeistring for alle rundt leirbålet.

Fellestrekkene for denne fortellersituasjonen og Fortellerteatret er flere. Det er fortelleren som er situasjonens midtpunkt. Fortelleren henvender seg direkte til publikum i stedet for å spille handlingen slik som i et tradisjonelt teaterstykke, og skifter mellom å være forteller og å spille alle rollene i fortellingen. Fortelleren har få fysiske hjelpemidler som scenografi og rekvisitter og andre med-fortellere til å fange tilhørerens oppmerksomhet og må derfor finne ‘knagger’ å henge handlingen på for publikum. Fortelleren må bruke stemme, mimikk, kropp og språklige virkemidler til å skape bilder i hodet til tilskuerne, slik at de dikter med og ser for seg steder, figurer og hendelser ved bruk av sin egen fantasi. «Ser du det? – Det er det det gjeld!», heter det i prologen til «Spelet om Heilag Olav».

Fortellerteatersjangeren har levd side om side med mer tradisjonelt teater i hele teatrets historie. I første halvdel av 1900-tallet levde den sterkest innenfor det teaterviteren Jon Nygaard kaller det uoffisielle teatret – men det finnes også spor av fortellerteatrets fortellerteknikker i Bertolt Brechts episke teater. Den viktigste læremesteren for fortellerteatret i vår del av verden er nok den italienske nobelprisvinneren i litteratur Dario Fo, som rendyrket sitt fortellerteater basert på teaterformen commedia dell’arte, som oppsto i Italia på 1500-tallet. Fo inspirerte fra 1970-tallet norske teaterkunstnere, både i institusjonsteatrene og særlig i teaterkompaniene innenfor det såkalte frie teaterfeltet. For oss som har levd lenge, er «Herre jemini, gjøgleren kommer!» med Frode Rasmussen og regi av Ola Moum på Trøndelag Teater i 1981 innbrent i hjernevindingene som en særdeles skjellsettende teateropplevelse.

Turnéteatret i Trøndelag har spilt fortellerteater en rekke ganger, helt fra starten da teatret het Nord-Trøndelag Teaterverksted. Den aller første oppsetning i teatrets historie var en form for fortellerteater; monologen «Lea på stranda» av og med Ragnhild Vannebo i regi av Stig Bahlenberg, i 1984.

«Hør her, godtfolk» kom i 1992 i regi av Dario Fos samarbeidspartner Carlo Barsotti.

«Skavhøggen» av Gottfred Totsås i 1995, med Liv Hege Nylund som regissør, også det stykket med Paul-Ottar Haga som skuespillerforteller.

Og våren 2024 bergtok Hildegunn Eggen Turnéteatrets publikum i «Juvikfolket» av Olav Duun i Elisabeth Mathesons regi.

«En mann ved navn Ove» har de beste forutsetninger til å bli fortellerteater på sitt beste – en dramatisk, hendelsesrik og tankestimulerende fortelling der en skuespiller rik på uttrykksmidler henvender seg direkte til publikum for å formidle historien.

Turnéteatret – profesjonelt teater for hele Trøndelag

Takket være framsynte politikere helt fra 1970-tallet og fram til i dag som har erkjent og anerkjent kulturens samfunnsbyggende betydning, kan det trønderske publikummet i høst oppleve profesjonelt teater som «En mann ved navn Ove» fra Leka i nord, Røyrvik og Lierne i øst, Frøya og Ørlandet i vest, Oppdal og Røros i sør – formidlet av «Et teater ved navn Turnéteatret i Trøndelag»!