Kraften i kunsten

Teatersjef Arne Fagerholt hadde æren av å åpne Olsokdagene på Stiklestad i år. Han holdt en personlig tale om kraften i kunsten som vi gjerne vil dele med deg.

"Det er tidlig på morgenen, en sommerdag, en plass i Trøndelag, for omlag femti år siden. 9-åringen har sovet urolig, hele natta har det sitra av forventning i den unge kroppen. Han inntar frokosten sin mye fortere enn vanlig, så sykler han ivrig ned til sentrum der bare plakater på lyktestolper og husvegger røper hvilken begivenhet som er på gang. Ellers er den søvnige gata nokså tom, bare lyden av noen forretninger som låser opp når klokka runder ni høres.

Så, etter ei stund skjer det. En buldrende lyd som øker i volum. Den ene store, fargerike traileren etter den andre ruller inn i småbyen, fulgt av campingvogner som er de lengste guttungen har sett. Fremmede kjøretøy med nummerskilt og klistremerker fra land langt borte. Nå kommer de, sommerens store høydepunkt er her.

Det er som om hele den store verden kommer på besøk når Cirkus Arnardo melder sin ankomst. Hele formiddagen går 9-åringen rundt på sirkustomta og suger til seg lyden av fremmede språk og lukta av elefanter, diesel, hester og svette.

Mens sirkusteltet reiser seg, henges klær til tørk på klessnorer, spent opp mellom campingvognene. Her bor det nemlig folk, mennesker som er veldig forskjellige fra de folka han kjenner i den lille, trønderske småbyen. Det er til og med unger med i følget! Så heldige de er, sirkusungene, tenker 9-åringen.

Når billettluka endelig er rigget klar, står han fremst i køen med penger han har spart til denne dagen. Han kjøper sin ene billett på første benk, i losje på midten, helt inntil manesjen, de beste setene i hele sirkusteltet. Her skal han ikke gå glipp av noe som helst!

I det overtyren spiller opp og Arnardo sjøl ønsker velkommen på sin karakteristiske måte, er gutten for lengst på plass i losjen, uten følge, dette vil han absorbere helt for seg sjøl, uten forstyrrelser.

Forestillinga ruller videre, med det ene høydepunktet etter det andre. Akrobater som svever høyt oppunder telttaket, sjøløver som klapper med loffene og balanserer badeballer på snuten og klovner som får latteren til å runge i sirkusteltet.

I manesjen ser han de samme menneskene han så ved campingvognene tidligere på dagen, voksne og barn, men nå er de nesten overmenneskelige, fullstendig forvandlet av sminke, glitter og fantastiske kostymer i en helt magisk verden.

Når jeg forteller denne historien, er det fordi gutten var meg sjøl og fordi fortellinga sier noe om kulturens kraft og potensial. Sirkuset var mitt første møte med det vi kan kalle scenekunst. Det sådde frøet og pekte ut en helt annen kurs for det som skulle bli mitt liv.

Alt sirkuset representerte av muligheter og perspektiv viste en ung gutt at det var flere måter å leve på, at verden var større enn den han kjente fra før og at det fantes noe, langt der ute, å strekke seg etter. Et liv i manesjen - eller kanskje på scenen?

Selv om opplevelsen kanskje ikke var like livsendrende for alle som var til stede, fikk alle et pust fra den store verden med andre impulser. Av og til kan bare det være nok for å få oss til å tenke nye tanker og gi oss noen nye perspektiver.

Nå, 50 år seinere, tenker vi kanskje at vi har tilgang til en hel verden av ideer ved noen enkle tastetrykk, på skjerm hjemme i vår egen stue. Vi er mer blaserte og verdensvante.

Likevel ser vi igjen og igjen at ingenting virker sterkere enn når ideene og fortellingene blir levende, her og nå, i det fysiske møtet mellom utøvere og publikum, sånn som i sirkusteltet. Det kommer nærmere, snakker direkte til oss og blir mer relevant.

Jeg tror fortsatt det finnes noe av denne nysgjerrige unggutten i de fleste av oss, noe som lengter etter å bli overrasket og forundret, etter noe som kan åpne nye dører i oss selv.

Fortellingen om de nye tankene og impulsene, det uoppdagede og overraskende trenger levende mennesker som kommer sammen for å dele noe de har på hjertet, noe de brenner for, noe de opplever som helt nødvendig å formidle.

En liknende opplevelse som jeg hadde med sirkuset tror jeg også det er flere unge som har hatt i sitt første møte med Spelet om Heilag Olav, enten som tilskuere eller som medvirkende.

Hvor mange barnesinn har vel ikke blitt satt i sterk bevegelse av mystisk grottesong og suggererende solleik, med nynorske formuleringer som kanskje var uforståelige, men like fullt med kraft til å male fantastiske bilder i barnefantasien:

Vi velta steinar til vettegardar
så jordinnvollane skolv av redsle.
Vi slengde slagget vi sleit or fjellet,
og mata malmar til menns gaman.

De mektige ordene, de visuelle inntrykkene og den store kollektive innsatsen som lå bak, alt dette gjorde nok stort inntrykk og skapte kanskje en fornemmelse av at her måtte det ligge noe større bak, et stoff eventyr er laget av, noe stort som var viktig å fortelle om.

Denne fortellertrangen var også slående da jeg fikk møte fenomenet Spelet for første gang, som koreograf sommeren 1997. Følelsen av stolthet, tilhørighet og dugnadsånd gjorde sterkt inntrykk på meg, det ble ganske tydelig at her lå det en fortelling alle de medvirkende kjente et eierskap til. Som sørtrønder var det først nå jeg oppdaget krafta i den kulturelle arven som er så sterkt til stede på Innherred og som skaper denne fortellertrangen.

Kan denne krafta ha sitt utspring i at vi står på et slagsted som har betydd så mye for vårt lands historie? Jeg får assosiasjoner til da jeg flere år senere besøkte Jerusalem, byen der tre store verdensreligioner møtes og som gjør at bakken nesten virker å skjelve under deg for all dens symbolske betydning.

Med de ulike religionenes eierskap til de historiske helligdommene i byen, fornemmes en eksplosiv energi i selve grunnen vi står på, krefter som vi vet også kommer destruktivt til uttrykk.

Det går en hårfin linje mellom det mytiske og det menneskelig her. Selv velger jeg å tro at denne krafta ligger i oss mennesker. Når vi, på vårt beste, kommer sammen rundt tanken om noe større enn oss selv, kan det utløse en enorm, usynlig kraft. Vi vet ikke helt hva det er, men vi gjenkjenner det når vi opplever det.

Det er alt det som ikke kan sies rett fram med bare ord, det som gjør at vi ser forbi det umiddelbare, i store øyeblikk av klarsyn, visjon og inspirasjon. Gleden av å oppleve unike begavelser, i blendende prestasjoner innen musikk, teater, sang og dans, løfter meg og får meg til å tro på selve menneskets store, iboende potensial.

Vi må forvalte det som genererer denne krafta, den er sårbar og eksisterer ikke i et vakum. Frivilligheten, ytringsfriheten, den profesjonelle kunsten og en offentlig enighet om kunstens og kulturens rolle i samfunnet vårt må stadig løftes fram som elementære bærebjelker i vår tilværelse.

For vi blir stadig mer materielle og opptatt av det fysiske aspektet ved det å leve, vi står i fare for å bli et samfunn der vi lever stadig lengre og sunnere, men for hva? Sagt med bibelske formuleringer dyrker vi kanskje kjødet framfor ånden?

Olsokdagene her på Stiklestad byr på muligheter for åndelig påfyll, i alle sine nyanser. Her kan vi la oss begeistre, engasjere, provosere, underholde og samles rundt store opplevelser med spel, konserter, utstillinger, debatter og foredrag, det meste med et tematisk utgangspunkt i det som skjedde her for 993 år siden.

Det er en stor ære å få åpne årets Olsokdager, og som teatermenneske velger jeg selvsagt disse kraftfulle sitatene til åpningen:

"Ser du det? Det er det det gjeld!"

"No, fru Thalia, det er hardt på tide at du slepp til - Drag teppet ditt til side!"

Takk for oppmerksomheten!"