Hvem ville jeg vært hvis jeg ikke var meg?


På et eller annet punkt slutter vi å spørre. Med mindre vi er kunstnere, barn, gale eller ruset. For det er av slike vi skal høre sannheten. Men spørsmålet melder seg på nytt. Sist det meldte seg for meg, var da jeg så noen av Olav Duuns verk dramatisert for teater. Dette har skjedd hele tre ganger i høst, med «Medmenneske» ved Trøndelag teater, «Hilderøya» på Turnéteatret og nå sist «På tvert» i et gjestespill ved Det norske teatret.

For hos Duun blir det påfallende hvor mange muligheter som fins. Vi kan bli mordere, helgener, pliktoppfyllende grå mus, tøffe typer som utfordrer grenser, eller reddharer som helst vil gjemme oss bort. Vi kan vie livet til å ta igjen, slik Danel i «På tvert» gjør, fordi han er født med en fot som står ut og deretter opplever at så mye annet i livet går på tverke. Men mens Danel nekter å gi opp, er det andre som gjør nettopp det. Som lar de grå dagene rulle seg ut uten temperatur eller lidenskap: levende utvendig, døde på innsiden. Andre igjen får piggene i sjelen til å vende innover og blir kverulanter (Didrik i «Medmenneske»), selvmordere (Etvart Jørgen i «Hilderøya»), alkoho­lister, ryktespredere eller kirkebrennere – slike det fins så mange av i den dikteriske verdenen Duun tegnet opp for oss gjennom et forfatterskap på tretti år og omtrent like mange bøker.

Tvilling med ulykken

Ikke minst er det søstrene Herborg og Hanna i «Hilderøya» som får meg til å stille dette spørsmålet. Den tilknepte, skamfulle Hanna og den friere, mer utagerende Herborg er to av mange søskenpar og dobbeltgjengere i forfatterskapet som først nå får meg til å tenke at det ikke bare sier noe om hvorfor man blir som man blir, men også om hvordan man kunne ha blitt noe annet.

For det er mange veier liv kan ta. Utgangspunkt som ligner, som har mer eller mindre samme arv, oppvekstfamilie og sosialt miljø rundt seg, kan ende opp vidt forskjellige steder. Tidligere har jeg tenkt på dobbelgjengertematikken med inspirasjon fra psykoanalytisk tankegods. Jeg har lest slike pardannelser som at sider av personligheten som er uønsket, uaksep­table, ikke til å holde ut og se i øynene, blir spaltet ut og får sin egen eksistens. Får kjøtt og blod og to bein å gå på, for at vi skal se dem tydeligere, slik det for eksempel skjer i ‘Skyggen’ av H.C. Anders­en, der skyggefiguren – som nettopp var Jungs benevnelse for slike sider – løsriver seg og blir gitt selvstendig liv. Slik har jeg også tenkt det. At Herborg og Hanna representerer ulike egen­skaper som til sammen kan forestille /ett/ menneske, noe det legges opp til med deres mannlige motstykker i denne boken: den følsomme og engstelige Svein og den rå og handlingsdyktige Etvart Jørgen, for eksempel når Svein «tykte han gjekk og bar han [Etvart Jørgen] inne i seg». Eller som Jens og Per eller Anders og Petter, som er noen av de mange parene Juvikfolke er så full av. «Han og eg,» sier Odin om sin erkerival Lauris der, «det vart jamt eit menneske».

«Hvorfor vi blir som vi blir er bestemt av faktorer like talløse som stjernene».

«Juvikfolke» er Duuns hovedverk. Første bind av romanserien som har blitt kalt «ei psykologisk Noregs-soge» og dramatisert flere ganger, markerer i år sitt hundreårsjubileum. Den sier i klartekst noe om slike binære ytterpunkt, nemlig at det i hvert ledd nedover har vært «ein mann og ein stakkar i vår slekt». Men Duun graver kanskje aller dypest i dobbeltgjengertematikken i novellen «Ei lita gjente og tjyven hennes» (1930). Der møter vi Tor, som av livets viderverdigheter har blitt kastet ut av samfunnet og lever et liv som omstreifer. Han er kanskje tater, kanskje tyv, men på bunnen et godt menneske. Hans dobbeltgjenger – «Han skulde mest trudd det var han sjøl», tenker Tor når han ser ham – er imidlertid en kaldblodig røver, som ikke går av veien for tanken på drap.

Drapsmann er det imidlertid Tor som blir. «Så na­r­ak­tig som eit menneske kan springe», sier Tor etter at han har gitt opp forsøket på å rømme. «Vi spring, vi spring, […] vi vil vekk i frå det vi har gjort, tjyven og kjeltringen og skik­kelig folk, vi trur vi skal sprin­ge i frå oss sjøl». Når jeg har vært på skolebesøk, er det overraskende hvor lett elevene har tatt dette poenget. «Han prøver å drepe det onde i seg, men så skjønner han at det ikke går», har de til min forbløffelse oppsummert nokså raskt. De har forklart at de kjenner motivet fra fantasy og dataspill, hvorav ett heter Persona, nettopp en jungiansk term. Det ligner dessuten pardannelsen /lykkemann og niding/, den lyse og den mørke helten, som vi kjenner helt fra sagatiden og som også forekommer hos Aksel Sandemose, en forfatter som har klare tangeringspunkt med Duun. Én ting er Sandemoses diktum om at «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om». Men se også på hvordan han fremstiller brødreforhold: med konkurranse, sjalusi, rivalisering og kompensering over en lav sko.

Den dansk-norske sjømannen som gikk i land, presenterer et sted en teori om at menneskeavkommet i utgangspunktet ble født som tvillinger. Kvinnens to bryst tyder på det, sier han (og avslører dermed at han aldri har ammet), jf. dyr med seks patter som får store kull. Lykken er tvilling med ulykken, sier Duun på sin side, og mener vel med det at på den andre siden av det synlige ligger det usynlige: Er du lykkelig går du hele tiden med en skygge av ulykke ved siden av deg. Og vice versa. Eller som han sier i «Ettermæle»: «Lykka og ulykka kan ikkje leva einannan forutan.»

Dobbeltgjengereffekt

Etter å ha sett disse teaterstykkene tenker jeg at de motsetningsfylte fordoblingene kanskje ikke skal tenkes som utfyllinger av hverandre, men heller som kontrasterende figurer. Det var regissør Otto Homlung som ga meg ideen, da han i et bokbad fremhevet /polariteten/ i Duuns dikteriske skikkelser. Derfor tenker jeg nå at de også kan vise /mulighetene/ i et enkelt liv, retninger det kan ta. På en måte som ikke er mulig i virkeligheten.

Og da er vi ved kjernen. Av hvorfor vi trenger kunsten. Hvorfor det er viktig å hutre seg ut i den regntunge høsten og inn i det like regntunge scenebildet på Trøndelag teater, der det siler ned så å si kontinuerlig fra stykkets begynnelse til slutt, og der menneskene plasker rundt i sine drømmer, begjær og aggresjoner – på mer eller mindre samme måte som vi gjør i våre egne liv. Jeg går ut i kvelden med forkjølelsen som en overhengende trussel og oppriktig bekymring for skuespillernes helse. De må da bli tuberkuløse i virkeligheten også.

Dette «Hvem kunne jeg ha blitt»-poenget er tydeligere på en scene enn i en roman. For på teatret er perspektivet hos meg selv, fra akkurat der jeg sitter i salen. Det er /mitt/ blikk som ser, og jeg ser alle de agerende på like fot, motsatt i romanen, der perspektivet ofte er hos én av dem. Mens romanen da iverksetter mer medfølelse for individet, avstedkommer teaterversjonen større forståelse for det samspillet mellom dem. På samme måte som dobbeltgjengereffekten ikke viser /enten/ speilbilde /eller/ motsetning, er det ikke snakk om enten romanens individorientering eller teatrets fellesskap. Og heller ikke enten kunstens likhet med vår virkelige verden eller dens forskjell. Det er /både og/, noe som gjør det mer krevende, men også mer givende. I virkeligheten kan vi ikke være både Svein og Etvart Jørgen, både Anders og Petter, både morder og myrdet. Det synes jeg vi kan her.

Utenforskap


Duuns bøker viser livskampen både vi og hans personer kjemper. Mot de andre, og mot oss selv. Uendelige muligheter spiller seg ut på indre og ytre scener, hvorfor vi blir som vi blir, er bestemt av mange faktorer, like talløse som stjernene, som sandkornene på havets bunn.

Vi lever bare ett liv. Vi kunne ha levd tusen. Noen av disse ser vi av og til glimt av. Her ligger, kall det gjerne en /læringseffekt/, som jeg får av å lese Duun. Og jeg får en litt annen av å se ham på teater. For det første får jeg det av å se det som i lesingen er indre, abstrakte størrelser, bli gestaltet som levende, ytre figurer. Jeg ser at de er folk, akkurat som meg. De spytter når de snakker, de blir våte av regnet, og jeg vet at de må fryse. For det andre får jeg det fordi jeg ser stykket sammen med andre. Vi er sammen under opplevelsen og det er umulig ikke å kommunisere noe om hvordan den virker på oss. For det er ett av teaterets fortrinn: Vi må ut for å se det. Vi sitter forventningsfulle på plassene våre før teppet går opp, og er fortsatt sammen når det går ned. Da begynner et annet drama. På cafeen etterpå, på bussen hjem, på jobb neste dag, når vi snakker sammen om det vi har sett. Da kan vi realisere det potensialet tekstene har gitt startskuddet for.

Vi kan altså lære at det ikke er selvsagt at jeg er meg. Kortene deles tilfeldig ut, atomene resirkuleres uendelig. Men hva skal vi med denne læringseffekten? Hva kan vi bruke den til? Vi kan for eksempel bruke den når vi møter utenforskapet. Når vi ser en barnehagejente med hijab, en tigger med pappbeger, en junkie med psykosen lysende ut av øynene, når vi ser oss selv i speilet og ikke liker den vi ser, når vi har drømmer eller redsler vi styrer utenom, når vi gjør valg vi vet ikke er til det beste. Fordi vi ikke tør. Fordi vi ikke tror vi kan. Fordi det er å ta et skritt ut i løse luften og vi er redd for følgene.

Vi kan bruke Duuns tekster til å bli andre versjoner av oss selv. For endring er alltid mulig. Det er én av hans læresetninger. Han sier den kanskje ikke rett ut. Men det ligger der. Det kunne like gjerne vært meg med pappbegeret. Og er jeg egentlig bedre stilt? Jeg kunne vært min mørke tvilling, eller min lyse. Kanskje jeg vil bli en annen – alt i dag. For det kan jeg. Jeg kan blir Herborg, jeg kan bli Hanna, jeg kan strekke meg mot solen og brøle.


Kronikken er gjengitt med tillatelse fra Grethe Fatima Syéd. Kronikken sto først på trykk i Klassekampen 24.november 2018.